sunflowerbar

Friends International Support Group er en norskregistrert og uavhengig interesseorganisasjon for mennesker med kroniske smerter. Organisasjonens hovedaktivitet er likemannsarbeid som praktiseres gjennom en nettbasert selvhjelpsgruppe.

Les mer på organisasjonens webside. Organisasjonen arbeider for at medlemmene skal unngå isolasjon, få økt kunnskap, få styrket selvfølelse, være informert om sine rettigheter og gjennom dette oppnå økt livskvalitet.

Denne siden handler om dine mest sentrale rettigheter innen velferdslovgivningen utenom Folketrygdloven. Artikkelen er forfattet av daglig leder og jurist Mosken Bergh. Vi har også informasjon om trygderegler.

Hvis du har spørsmål du vil diskutere med andre, kan du besøke forumet og registrere gratis medlemskap! Alle deltar uten godtgjørelse. Eventuelle råd du får kan selvfølgelig ikke erstatte profesjonell rådgivning. Rettigheter for syke

Det er de lokale myndighetene og i siste instans domstolene som konkret avgjør hvert enkelt spørsmål om velferd og rettigheter. Opplysningene som er gitt på denne websiden er kun å betrakte som generell informasjon og er ikke uttømmende.

På forumet vårt er det noen spørsmål som stilles ofte:

  • Kan jeg be om å bli henvist til det sykehuset jeg ønsker? Reglene følger av Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4.

1. Er våre rettigheter uten verdi?


Det siste tiåret har vi fått mange nye rettigheter via lovverket. Rettighetslover kalles det. Rettighetsfesting er et annet begrep. Typiske eksempler er Pasient- og brukerrettighetsloven av 1999, Helse- og omsorgstjenesteloven av 2011 og Spesialisthelsetjenesteloven av 1999. Vi fikk også en ny Folketrygdlov i 1997.

Problemet med disse rettighetene er at lovbestemmelsene er veldig skjønnspreget. De overlater til saksbehandleren på det lokale NAV kontoret eller din kommune, å bestemme om vilkårene er oppfylt. Å ha skjønnspregete lover er visstnok typisk norsk. Vi har et ganske oversiktelig og godt utbygget lov verk, men bestemmelsene er preget av skjønn. I tillegg kan den enkelte kommunes budsjettsituasjon innvirke på beslutningene. Mulighetene for forskjellsbehandling er derfor stor.

I en artikkel i 1997 i Tidskriftet for den norske legeforening er det bl.a. uttalt:

Hovedspørsmålet står fortsatt ubesvart: Hvilke tjenester skal pasienten ha rett til, og hva medfører retten? Ingen helsetjeneste kan gi alle alt. Vi må leve med at noen får rett til behandling, andre ikke. En rett uten garanti er av liten verdi. En garanti uten juridiske implikasjoner er meningsløs. Når det å få retten nødvendigvis må baseres på et skjønn, kan det være like meningsløst å gi garantien juridisk kraft. Det kan derfor synes vanskelig å komme til målet med rettighetslover.

Det er også hevdet at rettighetslovgivning er med på å svekke demokratiet fordi det kommunale selvstyret har mistet mye av sitt innhold gjennom kombinasjonen av rettighetslover, statlige pålegg og budsjettknapphet, jf. den såkalte Maktutredningen i NOU 2003:19 "Makt og demokrati".

Store deler av den norske velferdsstaten forvaltes gjennom kommunene. Staten setter rammevilkår og spesifiserer kravene, mens kommunene yter tjenestene. De siste par tiårene er det ett problem som har overskygget alt annet: Kravene til ytelser er større enn de kommunale ressursene til å tilfredsstille dem.

Kommunenes virksomhet defineres i hovedsak av staten, samtidig som staten avgrenser kommunenes økonomiske rammer. Den kommunale opplevelsen er at de skal realisere mange gode hensikter med altfor knappe midler.

Samtidig har den statlige rettighetslovgivningen bidratt til å gjøre forventninger om velferdsytelser om til rettskrav. I løpet av 1990-årene har antallet rettighetslover økt sterkt, noe som er tema for det neste kapitlet om rettsliggjøring. Det dreier seg blant annet om rett til opplæring, pasientrettigheter og rett til ulike sosial-, helse-, og omsorgstjenester. Disse rettighetene gir enkeltmennesket krav på ytelser fra velferdsstaten og adgang til å gå rettens vei dersom kommunen ikke innfrir kravene. Domstolene kan overprøve kommunale prioriteringer og kommunene har iverksettende forpliktelser som de ikke kan la inngå i kompromisser. Problemet oppstår når disse juridiske forpliktelsene møter kommunal budsjettknapphet.

Når en person har fått rettslig medhold i retten til et velferdsgode, er kommunens økonomi i prinsippet irrelevant. Likevel setter kommunenes økonomiske ressurser grenser for ytelsene. De som har fått juridisk medhold eller når fram gjennom massemedia eller har sterke støttespillere, oppnår mer enn de passive. Følgen er at deler av rettighetslovgivningen har hatt nye og utilsiktede former for ulikhet som konsekvens.

Kommunenes ansvar for de nye tjenesteytelsene har ikke blitt fulgt opp med tilstrekkelige økte ressurser. Kommunene blir dermed tvunget til å forvalte offentlig ressursmangel, og lokalpolitikerne får vanskeligheter med å begrunne sin virksomhet overfor befolkningen. De blir sittende med ansvar uten makt. Dette forklarer lokaldemokratiets krise.

Et annet problem er at etterspørselen etter velferdstjenester har steget raskere enn utbyggingen av dem. Dette har blant annet sammenheng med økningen i antall eldre og uføre og med reduserte muligheter for privat hjemmeomsorg. Videre har det sammenheng med medisinske framskritt og dyre behandlingsmetoder for problemer som før var uløselige, og med stigende krav og forventninger til ytelsene.

2. Offentlige ytelser – rettskrav og minstestandard

Det følgende er hentet fra utredningen om Likeverd og tilgjengelighet i NOU 2005 : 8.

Det er av sentral betydning å avklare om en bestemmelse gir individet rettskrav på en ytelse, eller om bestemmelsen kun setter individet i posisjon til å konkurrere om knappe ressurser.

Hvorvidt en bestemmelse gir en egentlig materiell rettighet, et rettskrav, beror på en tolkning. Sentrale momenter i tolkningen vil være ordlydens klarhet, om det fastsettes en rett/plikt-relasjon, og om det er anledning til å vektlegge økonomi ved vurderingen om en ytelse skal gis. Det vil også ha betydning om det gjelder saksbehandlingsregler som sikrer de faktiske mulighetene til å få rett, og i hvilken grad domstolene kan overprøve avgjørelsen.

Rettighetene i velferdslovgivningen er av ulik karakter, avhengig av hvor vurderingspregede de er. Det kan være rom for vurderinger både på vilkårssiden (hvem har rett til en ytelse?) og på rettsfølgesiden (hvilken ytelse har vedkommende rett til?).

Eksempelvis følger det av kommunehelsetjenesteloven § 2-1 at enhver har rett til nødvendig helsehjelp. Samtidig er det etter bestemmelsen uklart hva denne rettigheten består i. I tilfeller som dette er forvaltningen tillagt en kompetanse til å fatte avgjørelser basert på skjønnsmessige vurderinger, ved utformingen og utmålingen av ytelsen. Domstolene har begrenset adgang til å overprøve slik skjønnsutøvelse.

På bakgrunn av den uklarhet som oppstår når en ytelse skal utmåles skjønnsmessig, er det i rettpraksis og juridisk teori utviklet en lære om ”minstestandard”. I Rt. 1990 s. 874 (Fusa) ble et vedtak om beskjæring av ytelsene til en kvinne med nedsatt funksjonsevne kjent ugyldig fordi det ”var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov for stell og pleie”. Argumentasjon knyttet til kommunens stramme økonomi førte ikke frem. Med denne dommen ble det slått fast at ytelser som tilkjennes ut i fra de foreliggende behov, må oppfylle en viss minstestandard uavhengig av kommunens ressurssituasjon. På tross av at avgjørelsen i utgangspunktet hører under forvaltningens skjønn, kan domstolene derfor prøve om minstestandarden er oppfylt, og eventuelt kjenne vedtaket ugyldig. Domstolsprøvelse av minstestandarden kan sees i sammenheng med domstolenes alminnelige adgang til å prøve om forvaltningens skjønn er åpenbart urimelig, selv om dette i prinsippet er to separate prøvingsgrunnlag.

I begrepet minstestandard ligger både et krav til omfang og et krav til kvalitet. Variasjonen i be­hovene gjør det problematisk å fastsette generelle krav til omfanget av ulike tjenester. Når det gjelder kvalitet kan det tas utgangspunkt i at helse- og sosialtjenester skal ytes i overensstemmelse med faglige og etiske krav. Kvalitetskravet kan sammenliknes med det kontraktsrettslige kravet til ”vanlig god vare”. Herunder må det etter reelle hensyn gjelde et grunnleggende krav til respekt for tjenestemottakers integritet ettersom mange ytelser gis i en svært privat sfære.

3. Rett til brukerstyrt personlig assistanse

 

Endringene i pasient- og brukerrettighetsloven om rett til brukerstyrt personlig assistanse, går frem av Prop. 86 L til Stortinget og loven om Pasient- og brukerrettigheter § 2-1 d:

Personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, har rett til å få slike tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse.

Retten omfatter også avlastningstiltak for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Helsetjenester i avlastningstiltak omfattes ikke.

Rettigheten omfatter ikke tjenester som krever flere enn én tjenesteyter til stede eller nattjenester, med mindre brukeren kontinuerlig har behov for slike tjenester. Med langvarig behov menes behov ut over 2 år.

Med stort behov menes et tjenestebehov på minst 32 timer per uke. Brukere med tjenestebehov på minst 25 timer per uke har likevel rett til å få tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse, med mindre kommunen kan dokumentere at slik organisering vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen.

 


Site Meter