Friends International Support Group er en norskregistrert og uavhengig interesseorganisasjon for mennesker med kroniske smerter. Organisasjonens hovedaktivitet er likemannsarbeid som praktiseres gjennom en nettbasert selvhjelpsgruppe. Les mer på organisasjonens webside.

Denne siden handler om de viktigste reglene om særfradrag for store sykdomsutgifter. Artikkelen er forfattet av daglig leder og jurist Mosken Bergh. Vi har også informasjon om trygderegler og rettigheter.

Hvis du har spørsmål du vil diskutere med andre, kan du besøke forumet og registrere gratis medlemskap! Alle deltar uten godtgjørelse. Eventuelle råd du får kan selvfølgelig ikke erstatte profesjonell rådgivning.

Rettigheter for syke

Dagens særfradragsordning skal ikke videreføres. Skatteloven § 6-83 ble opphevet i 2011. Særfradraget for store sykdomsutgifter skal fases ut over en periode på tre år. I 2012 ble utgifter til tannbehandling, transport og bolig tatt ut av ordningen. Samtidig ble ordningen stengt for nye brukere, jf. skatteetatens websider. Skattyter som har fått særfradrag for inntektsårene 2010 og 2011, gis fradrag på tilsvarende vilkår for inntektsårene 2012, 2013, 2014 og 2015. Fra og med  inntektsåret 2013 har særfradrag for store sykdomskostnader blitt gitt med 67 prosnet av de fradragsberettigede kostnadene. Denne reduksjonen foretas maskinelt gjennom systemet for ligning. Det betyr at du i selvangivelsen skal føre opp 100 prosent  av de fradragsberettigede kostnadene i post 3.5.4.

Særfradrag for store sykdomskostnader skal videreføres for inntektsåret 2015 etter samme regler og på samme nivå som for 2013, dvs. med 67 prosent av de fradragsberettigede kostnadene. 

Se mer informasjon på forumet. Se forskrift med overgangsregler.

Regjeringen Erna Solberg uttalte høsten 2013 at det skal utredes en ny ordning som skal ha samme økonomiske omfang som det særfradraget hadde i 2013, men være innrettet med sikte på at flere funksjonshemmede kan komme inn i arbeidslivet. En ny ordning må dessuten være enkel å administrere for ligningsmyndighetene og enkel å forholde seg til for skattyterne. Det er uklart hva dette vil innebære i praksis. Det er grunn til å tro at denne delen av skattesystemet vil bli endret samtidig som Stortinget skal behandle en ventet skattereform. Regjeringen ønsker trolig et skatteforlik i Stortinget. Slik vil den sittende blå blå regjeringen ikke ha "ansvaret" for en eventuell innstramming når det gjelder skatt og syke.

Levering av selvangivelse


Se skatteetatens sider om frister og levering.

Spørsmål som stilles hyppig


Helsepersonell som bare får refusjon etter stykkpris fra NAV regnes ikke å være innenfor offentlig norsk helsetjeneste. Dette gjelder f.eks. kiropraktor. I henhold til forskrift av 18. juni 1998 nr. 590 er stykkprisrefusjon bare aktuell i forhold til de som fyller vilkårene i forskriften § 2 (ftrl.). Utgifter til kiropraktor er derfor ikke fradragsberettiget, jf. Lignings-ABC 2015-2016 side 1226. Se videre om akupunktur på side 1224. "Akupunkturbehandling er tilgjengelig innenfor offentlig norsk helsetjeneste som et supplement til annen behandling. Kostnader til slik behandling innenfor offentlig norsk helsevesen kan derfor medregnes dersom vilkårene for særfradrag for øvrig er oppfylt." Det vil si at det i såfall må gis full refusjon. Det er sjelden tilfelle.

Skatteetaten ble reorganisert i 2008 og 2016


Stortinget har vedtatt lovendringer til gjennomføring av reorganiseringen av skatteetaten og innføring av en ny klage- og nemndsstruktur. Reorganiseringen er satt i verk fra 1. januar 2008. Skatteetaten er nå organisert som skattekontor i fem regioner. Dagens likningskontor, skattefogdkontor og fylkesskattekontor samles i én organisasjon regionalt: skattekontoret.

I statsbudsjettet for 2015 foreslo Regjeringen å styrke klagebehandlingen på skatteområdet ved å opprette en ny landsdekkende skatteklagenemnd. Skatteklagenemnda etableres fra 1. juli 2016, og skal erstatte dagens fem regionale skatteklagenemnder, Klagenemnda for utenlandssaker, Klagenemnda for storbedrifter og Klagenemnda for merverdiavgift.

Det er skattemyndighetene og siste instans domstolene som konkret avgjør hvert enkelt skattespørsmål. Opplysningene som er gitt på denne websiden er kun å betrakte som generell informasjon og må ikke anses som uttømmende.

Særfradrag for store sykdomsutgifter

1. Generelt

Skattyter som i inntektsåret har usedvanlig store utgifter på grunn av varig sykdom eller varig svakhet hos dem selv eller noen de forsørger, skal som hovedregel ha særfradrag. Fradraget er på kr 9.180.

Siden særfradraget er et fradrag i den alminnelige inntekten, dekkes 27 pst. av sykdomsutgiftene gjennom ordningen. For inntektsåret 2016 vil satsen være 25 pst.

Kan skattyter godtgjøre at utgiftene har vært større, gis fradrag for de faktiske utgiftene. Reglene følger av tidligere skatteloven § 6-83. Se også forskrift av 1988-04-14 om vilkår for særfradrag på grunn av store sykdomsutgifter ved behandling m.v. i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. Og forskriften av 1988-02-05 nr 121 om ligningsbehandlingen ved særfradrag etter skatteloven § 6-82 og § 6-83.

Særfradraget er ikke forhåndsutfylt i selvangivelsen. Skattyter må selv føre opp kravet om særfradraget og størrelsen, samt vedlegge begrunnelse og dokumentasjon ved bilag og legeattest.

Varig sykdom er en medisinsk betegnelse. Skattyter må kunne fremlegge en legeattest som bekrefter at skattyter har en varig sykdom.

Varig svakhet er et juridisk begrep som omfatter både fysiske og psykiske tilstander. Varig svakhet vil for eksempel foreligge ved dysleksi, høygradig synshemning og høygradig hørselshemning.

Tilstanden anses som varig dersom tilstanden har vart i minst to år eller må anses å vare i minst to år.

2. Legeattest

Skattyter har plikt til hvert år å legge legeattest ved selvangivelsen ved krav om fradrag for sykdomskostnader, jf. § 3 i forskrift av 5. mars 1984 nr. 1255 om plikt til å gi ytterligere opplysninger og legitimasjon for bestemte poster i vedlegg til selvangivelsen.

Skattytere som har fremlagt legeattest hvor det fremgår at sykdommen er kronisk, behøver likevel ikke å fremlegge legeattest hvert år, jf. Lignings-ABC 2008/09 s. 1011.

3. Utgiftens art

Det gis fradrag for alle merutgifter som direkte eller indirekte er påført skattyter på grunn av sykdommen eller svakheten. Det må være en årsakssammenheng mellom utgiften og sykdommen/svakheten. Det gis ikke fradrag for utgifter man også kunne hatt som frisk. Vurderingen av om utgiftene er å anse som merutgifter som følge av sykdommen/svakheten, må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle.

Sykdomsutgifter kan omfatte reise til offentlig norsk sykehus for behandling, besøksreise til hjemmet fra sykehuset, ektefelles eller foreldres reise for å besøke deres syke barn. Videre omfattes merutgifter til diett, utgifter til medisin, utgifter til egenandel hos leger, fysioterapeut eller psykolog som har avtale med det offentlige. Som sykdomsutgifter anses også utgifter til nødvendig hjelp i hjemmet med tilsyn og omsorg når hjelpen ikke omfatter helsefaglige oppgaver utført av privatpraktiserende helsepersonell.

I utgangspunktet vil utskiftning av tepper til tregulv ikke anses som sykdomsutgifter. Det vil bli ansett som dels normale vedlikeholdsutgifter og dels som påkostning av boligen som ikke gir særfradrag. Utgifter til å fjerne gulvtepper, sengetøy m.v. på grunn av allergi, kan imidlertid være helt eller delvis fradragsberettiget. Allergi eller rullestolbruk kan medføre at teppene må utskiftes tidligere enn normalt. Dette vil være sykdomsutgifter. Fradraget må fastsettes skjønnsmessig. Skattyter kan føre opp et skjønnsmessig fradrag, men skattekontoret kan endre dette.

Særfradrag for utgifter til spesialbil og ombygging av hus reiser vanskelige grensedragninger. Det sentrale i reglene om særfradrag er at det kun gis fradrag for merutgifter pga sykdom. Det gis ikke fradrag for utgifter man ville hatt uansett helsetilstand. Ligningsmyndighetene vil derfor generelt være tilbakeholdne når det gjelder utgifter som kan anses som alminnelig privatforbruk.

Bruk av bil er en forutsetning for at mange med nedsatt funksjonsevne skal fungere med mest mulig tilnærmet vanlig livsutfoldelse. Bilen må brukes i enhver sammenheng og verken bevegelseshemmede eller sittehemmede har muligheten til å velge andre fremkomstmidler. I utgangspunktet vil likevel ligningsmyndighetene ikke anse bilutgifter som sykdomsutgifter. Normalt vil bilutgifter anses å være utgifter som skattyter ville ha pådratt seg uavhengig av sykdommen. Det kan likevel gis fradrag for merutgifter til spesialinnredning av bilen og den del av de øvrige utgiftene som skyldes merutgifter pga. sykdommen. Mange med sitteproblemer kan f.eks. ha behov for et spesialtilpasset sete.

Merutgiftene vil være den del av bilutgiftene som en må anta at skattyter ikke ville ha hatt som frisk. Her legges normalt en objektiv vurdering til grunn. Det vil si at ligningsmyndighetene vil gå ut fra som det normale at folk flest har bil i dag selv om skattyter hevder at han ikke ville hatt bil som frisk.

Skattyter kan kreve fradrag for betalt egenandel til folketrygden ved ombygging av bil pga. sykdom eller svakhet.

Skattedirektoratet har i et brev til et advokatkontor i 2005, presisert hvordan reglene er å forstå i forbindelse med salg og kjøp av ny bolig pga. sykdom eller skade. Skattyter må kunne sannsynliggjøre at han ikke ville skiftet bolig dersom sykdommen ikke tilsa at dette var nødvendig. Skattyter må vise til at det er en årsakssammenheng mellom sykdommen/skaden og de pådratte utgiftene.

Omkostninger ved kjøp som f.eks. tinglysningsgebyr, dokumentavgift, utgifter til taksering og konsesjonsgebyr, kan da fradragføres som utgifter under særfrardag for store sykdomsutgifter. Salgsomkostninger kan derimot ikke medtas under sykdomsutgifter, uavhenging av om det skjer en skattefri realisasjon eller ikke, jf. Skattenytt 6-7/2005 s. 877, med brev av 21. juni 2005 fra Skattedirektoratet.

4. Utgiftens størrelse

Det er et vilkår for å få særfradrag at sykdomskostnadene har vært usedvanlig store. Fra og med inntektsåret 2005 må kostnadene i løpet av inntektsåret utgjøre minst kr 9 180, se sktl. 6-83 (1) og Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) kap. 11. Det kan ikke gis særfradrag i år hvor samlede kostnader har vært lavere enn grensen. Dette gjelder selv om skattyteren for eksempel bare har vært syk en del av året,vedkommende dør i løpet av året, eller om vedkommende har slike lavere kostnader i flere år etter hverandre. Minimumsgrensen gjelder således også i året hvor sykdommen og kostnadene begynner å påløpe, eventuelt opphører. Det er summen av sykdomskostnader vedrørende skattyteren selv, ektefelle og noen han forsørger som minst må utgjøre grensebeløpet ovenfor. Krever ektefeller hvert sitt standard særfradrag, må hver av dem ha kostnader som overstiger minstegrensen.Utgiftene må være dekket av skattyter selv. Se forøvrig Lignings-ABC 2006 s. 1014 flg.

Godkjennes bruk av bil til ekstrakjøring som sykdomsutgift, nyttes fradragssatsen for kjøring mellom hjem og arbeidssted (kr 1,40). Slik kjøring kan for eksempel være kjøring i forbindelse med behandling på sykehus.

5. Helsereiser

Kostnader i forbindelse med helsereiser gir ikke rett til særfradrag. Med helsereise forstås reiser som foretas på grunn av sykdom eller svakhet, men hvor det ikke foregår noen medisinsk behandling eller pleie i vanlig forstand. Som eksempel kan nevnes reise til Syden av hensyn til sol/varme og lignende, reise til helsebringende kilder, gytjebad, reise til kursteder hvor det er maten og/eller omgivelsene som er helsebringende.

Reise for å bli behandlet et sted, for eksempel på et utenlandsk sykehus, anes ikke som helsereise, men behandlingsreise. Mens utgifter til helsereise ikke gir rett til særfradrag, kan utgifter til behandlingsreise gi rett til slikt fradrag. Det er ligningsmyndighetene som avgjør om skattyters krav gjelder helsereise eller behandlingsreise. Spørsmålet skal derfor ikke forelegges fylkeslegen.

En skattyter fikk medhold i Bergen tingrett i krav om særfradrag for store sykdomsutgifter etter Skatteloven § 6-83 for merkostnader til feriereise til St. Martin i De vestindiske øyer, jf. Utvalget for dommer og uttalelser 2005 side 1142 (dom avsagt 22. august 2005).

Retten var enig med skattemyndighetene i at reisen måtte anses som en helsereise som ikke gir fradragsrett etter Skatteloven. Slike utgifter anses i utgangspunktet som en privat utgift som ikke er fradragsberettiget, jf. Skatteloven § 6-1.

Hovedgrunnen for å reise til St. Martin var imidlertid å tilfredsstille sønnens behov for å kunne bade/svømme i varmt vann. Sønnen var å anse som betydelig funksjonshemmet. Han har cerebral parese med spastisk tetraplegi og er rullestolbruker. Tilstanden medfører betydelig stivhet og spastisitet i muskulaturen.

Skattyter hadde oppgitt totalkostnadene for reisen til kr 46.963. Normalkostnadene ved en ferie for 2 voksne og 1 barn ble angitt til kr 16.500. Merkostnadene ble derfor ansett å være kr 30.463. Retten la til grunn at St. Martin ble valgt fordi stedet fremstår som best egnet i forhold til sønnens særlige behov for å kunne bade/svømme i varmt vann. Det ble derfor innrømmet særfradrag for merutgiftene. I tillegg fikk skattyter erstattet saksomkostninger med i alt kr 60.475.

6. Kravet om offentlig norsk helsevesen

I utgangspunktet gis det bare særfradrag for utgifter til behandling hos helsepersonell innenfor offentlig norsk helsevesen. Likeledes gis det bare fradrag for pleie eller opphold i offentlig norsk institusjon. Det kan likevel gis fradrag for behandling utenfor norsk helsevesen hvis følgende betingelser foreligger:

- Det foreligger ikke tilsvarende tilbud fra offentlig norsk helse- og sosialvesen og

- det oppsøkte helsetilbud anses som faglig forsvarlig.

Med offentlig norsk helse- og sosialvesen menes institusjoner innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen som er eiet og /eller drevet av norske offentlige myndigheter, tatt med på offentlige helseplaner eller på annen måte drevet for offentlig regning. Med privatpraktiserende helsepersonell innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, menes personell som har avtale om driftstilskudd med fylkeskommuner eller (primær) kommuner i Norge. Helsepersonell som bare får refusjon etter stykkpris fra trygdemyndighetene regnes ikke å være innenfor offentlig norsk helsevesen. Dette gjelder for eksempel lege, fysioterapeut eller psykolog uten avtale om fullt driftstilskudd. Utgifter til behandling hos fysioterapeut som har driftstilskudd, gir rett til særfradrag selv om henvisningen er fra lege uten driftstilskudd. Og omvendt er behandling hos fysioterapeut uten driftstilskudd ikke fradragsberettiget selv om behandlingen er forordnet av lege med driftstilskudd.

Behandling på rekonvalesenthjem og lignende institusjoner som ikke står i den offentlige helseplan, faller utenfor norsk offentlig helsevesen med mindre det er ytet bidrag til oppholdet etter folketrygdloven eller direkte fra kommune eller stat. Det samme gjelder helsepersonell eller institusjoner m.v. i utlandet.

Utgifter til såkalt ”alternativ” behandling er i utgangspunktet ikke fradragsberettiget. Dette gjelder for eksempel utgifter til kiropraktor, homøopati eller akupunktur. Unntak gjelder for akupunkturbehandling innenfor norsk offentlig helsevesen. Fradrag gis for utgifter til akupunktur hos lege med fullt driftstilskudd. Akupunkturbehandlingen må imidlertid være et supplement til annen behandling, siden akupunktur ikke er offisielt anerkjent som en selvstendig behandlingsmetode.

Skattedirektoratet har uttalt at det ikke kan trekkes noen generell avgrensning mot utgifter til preparater kjøpt i helsekostbutikker. Hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret. I tilfeller der preparater i helsekostbutikker blir forordnet av medisinsk personale innenfor norsk helsevesen, og dette må anses som en del av behandlingen av den aktuelle sykdommen, anses disse utgiftene fradragsberettiget, jf. Utv. 2001 side 1406.

Kiropraktor som ikke har avtale om driftstilskudd med kommune anses som helsepersonell utenfor norsk offentlig helsevesen og det gis i utgangspunktet ikke fradrag for utgifter til slik behandling. Dette gjelder selv om de får refusjon fra trygdekontoret pr behandling. Hvis kiropraktoren også er fysioterapeut med driftstilskudd/basistilskudd fra kommunen, er det avgjørende for fradragsretten om vedkommende utfører behandlingen i egenskap av kiropraktor eller fysioterapeut.

7. Kravet til faglig forsvarlig behandling

Sivilombudsmannen har i en sak uttalt at det ikke kan stilles noe absolutt vilkår om at behandlingen må ledes av helsepersonell for å være faglig forsvarlig. Han kunne heller ikke se at det nødvendigvis var riktig at behandling av forsøksmessig eller utprøvende art ikke kunne oppfylle vilkårene. Ombudsmannen mente at det ikke alltid kunne være opp til den enkelte behandlingsinstitusjon å dokumentere at behandlingen er faglig forsvarlig. Han mente helsemyndighetene har et selvstendig ansvar for å etterprøve de metodene som anvendes. Dersom det kan vises til særlig gode behandlingsresultater, må helsemyndighetene ha et særlig ansvar for å underbygge et standpunkt om at behandlingen ikke er faglig forsvarlig.

8. Når foreligger tilbud fra offentlig norsk helsevesen

Det foreligger tilbud fra norsk offentlig helsevesen når skattyteren kan bli behandlet av norsk helsevesen selv om metoden for behandling er forskjellig fra det tilbud skattyter har oppsøkt utenfor norsk helsevesen. Offentlig norsk tilbud anses å foreligge selv om skattyter etter en faglig vurdering ikke blir behandlet. Dette kan for eksempel gjelde hvis skattyter anses for gammel eller fordi man ikke anser behandlingen for å hjelpe.

Selv om det offentlige kan gi tilsvarende tilbud på lang sikt, kan skattyter likevel få særfradrag dersom:

- ventetiden har vært urimelig lang vurdert i forhold til hvor alvorlig sykdommen er, og

- dette har eller kunne ha påført skattyter store lidelser eller betydelig forverring i ventetiden.

Dersom skattyter omfattes av det offentlige helsevesens ventelistegaranti, kan en legge til grunn at ventetiden har vært urimelig lang dersom garantien er overskredet.

9. Avgjørelsesmyndighet

I utgangspunktet er det ligningsmyndighetene som tar standpunkt til om betingelsene om tilbud fra norsk offentlig helsevesen foreligger. Skattekontoret kan imidlertid oversende saken til fylkeslegen. Avslår ligningsmyndighetene særfradrag uten at saken har vært forelagt fylkeslegen, skal skattekontoret gi skattyter opplysning om klageadgangen og rett til å kreve saken fremlagt for fylkeslegen.

Skattyter kan kreve at fylkeslegen avgjør spørsmålet om:

- behandlingen m.v. har skjedd innenfor/utenfor norsk offentlig helsevesen

- det norske offentlige helsevesen har et tilsvarende tilbud og

- det oppsøkte tilbudet kan anses for faglig forsvarlig

Helsemyndighetenes avgjørelse av disse spørsmålene er bindende for ligningsmyndighetene. Dette gjelder også der helsemyndighetene har uttalt seg om ventetiden er å anse som urimelig lang eller ikke. Riksskattenemnda har uttalt at den ikke har hjemmel til å overprøve Helsetilsynets avgjørelse med hensyn til spørsmålet om det offentlige helsevesen har et tilsvarende tilbud.

10. Fradrag for utgifter til behandling i utlandet

Det gis bare fradrag for utgifter til behandling i utlandet hvis det ikke foreligger tilsvarende behandling innen rimelig tid ved en innenlandsk offentlig institusjon og det i tillegg anvendes faglig forsvarlige behandlingsmetoder. Dette følger av skatteloven § 6-83 (2).

Det er med andre ord vanskeligere å få fradrag for utgifter til undersøkelse og behandling ved utlandsk enn innenlandsk institusjon. Reglene er strengere og ligningsmyndighetene er bundet av Fylkeslegens standpunkt som ofte innebærer avslag.

Det kan spørres om de norske reglene er i strid med EØS avtalen. Det kan hevdes at begrensningsregelen innebærer en hindring for utenlandske leverandører av helsetjenester som ønsker å tilby tjenester til norske borgere. Se mer om dette i artikkel av Cand. Jur. Thor Leegaard, referert i Utv. 2002 side 338.

Utgifter til behandling i utlandet vil typisk kunne komme inn under unntaket for urimelig lang ventetid når for eksempel ventelistegaranti er overskredet.

I enkelte tilfeller vil visse typer behandling være til utprøving i Norge, uten at det foreligger et generelt offentlig tilbud for å få utført den aktuelle behandlingen. Et typisk eksempel er denervering/radiofrekvens behandling for rygg- og nakkesmerter som har vært praktisert i utlandet i mange år. Behandlingen har vært til utprøving i Norge og enkelte leger på norske sykehus har de siste årene vært under opplæring i å bruke behandlingen. Det er derfor utvilsomt at behandlingen anses som faglig forsvarlig. Det er imidlertid for tiden ikke noe generelt offentlig tilbud om denne behandlingen i Norge. Når tilbudet kommer, vil antakelig ventetiden være så lang at utgifter til behandling i utlandet (eller på privat klinikk i Norge), vil bli godtatt pga urimelig lang ventetid.

Fylkeslegen har i enkelte saker uttalt at det ikke er avgjørende om metodene som benyttes er identiske i vurderingen av om det norske helsevesen har tilbud om undersøkelse/behandling eller ikke. Hvis det finnes et tilbud i Norge som Fylkeslegen mener er godt nok, gis det ikke rett til fradrag, selv om det norske tilbudet ikke er identisk med tilbudet i utlandet. I følge Fylkeslegen gis det heller ikke rett til særfradrag dersom skattyter oppsøker undersøkelse eller behandling i utlandet, uten at det offentlige helsevesen i Norge finner indikasjon for slik undersøkelse eller behandling, jf. Utv. 2001 side 210.

Sivilombudsmannen har kritisert Statens Helsetilsyn (nå direktoratet), for generelt å legge til grunn for strenge krav til sannsynliggjøring og dokumentasjon ved anvendelsen av skatteloven og forskriftene, jf. Utv. 2003 side 1297. Ombudsmannen omtaler et tilfelle hvor skattyter hadde fått behandling for føflekk-kreft i Tyskland. Behandlingen var utført av fremstående utenlandske eksperter i samråd med skattyters leger i Norge. Skattyter ble nektet fradrag fordi helsetilsynet mente at behandlingen ikke bygget på prinsipper og metoder som er vitenskapelig dokumentert. Ombudsmannen påpekte imidlertid at det ikke var spørsmål om å gi en positiv godkjenning av behandlingstilbudet, men kun å avgjøre om behandlingen var faglig forsvarlig. Hvorvidt fradrag skal innrømmes er et skatterettslig spørsmål og innebærer i seg selv ingen positiv godkjenning av behandlingsopplegget.

Det ble videre uttalt at det alminnelige kravet til sannsynliggjøring i rettslig sammenheng er 50 %, det vil si at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at et faktum skal legges til grunn. Ombudsmannen mente at verken loven eller forskriftene gir tilstrekkelige holdepunkter for å fravike dette prinsippet. Direktoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt og skattyter fikk fradrag.

11. Sannsynliggjøring av utgiftene

For å få særfradrag er det et vilkår at sykdomsutgiftene har vært usedvanlig store. Du må nå kunne dokumentere/sannsynliggjøre merkostnader på minst 9 .180 kroner for at du skal kunne få særfradraget. Det kan ikke gis særfradrag hvis utgiftene har vært lavere. Det er summen av sykdomsutgifter vedrørende skattyteren selv, ektefelle og noen han forsørger som minst må utgjøre kr 9.180.

Om sannsynliggjøring av merutgifter ved sykdom, se Lignings-ABC’n for 2008/09 side 1012 flg.

Det er ikke gitt særskilte regler om krav for sannsynliggjøring av utgiftene i forhold til reglene om særfradrag. Men også her må de alminnelige prinsipper om dokumentasjon/sannsynliggjøring som gjelder generelt under ligningsbehandlingen legges til grunn. LRD i utv. 1998/1299.

Dommen det vises til er imidlertid litt spesiell fordi den gjelder fradrag for utgifter til tannlegebehandling. Tannlegeutgifter er i utgangspunktet ikke ansett som sykdomsutgifter. I slike saker vil man derfor ha en strengere vurdering.

Ligningsmyndighetene har en tendens til å stille strengere krav til dokumentasjon og sannsynliggjøring når skattyters kostnader er høye. I en dom i Bergen byrett i år 2000 , uttalte retten at kravet til dokumentasjon ikke kan settes så strengt at skattyter nektes fradrag for vesentlige merutgifter som vedkommende overveiende sannsynlig har hatt selv om disse ikke formelt kan legitimeres. I følge retten må beviskravene relativiseres ut fra hva utgiften gjelder, beløpets størrelse, hvor lett utgiften lar seg dokumentere, hvilke forutsetninger skattyter har hatt for å ta vare på legitimasjon og hvilke oppfordringer skattyter har hatt til dette. Retten la også vekt på graden av uførhet. Hvis uføregraden er omfattende, ligger det i sakens natur at skattyter påføres ekstraomkostninger.

Når det gjelder merutgifter til bilkjøring, kan det ifølge ovennevnte dom ikke kreves dokumentasjon i form av kjørebok. Det må være tilstrekkelig at skattyter redegjør for hva kjøringen består av. Når redegjørelsen etterlater uklarhet, må skattyter imidlertid være forberedt på at usikkerhet i noen grad kan gå utover skattyter, jf. Utv. 2000 side 1231.

Skattedirektoratet har uttalt at det må legges til grunn relativt strenge krav til sannsynliggjøring når det gjelder utgifter til fritidsaktiviteter. Særlig gjelder dette hvor skattyter har hatt utgifter til anskaffelser m.v. som må anses vanlig for skattytere som ikke lider av noen sykdom/svakhet, jf. Utv. 2000 side 250.

Forøvrig gjelder ligningslovens generelle regler om skattyters plikt til å opplyse saken. Reglene om dette finnes i ligningsloven kapittel 4. Skattelovens ordning bygger på at skattyter er nærmest til å sannsynliggjøre sine krav og påstander. Ligningsmyndighetene har imidlertid også et selvstendig ansvar for å opplyse og undersøke saken.

Begrunnelse for kravet om særfradrag bør gis så utførlig som mulig på et eget ark som vedlegges selvangivelsen sammen med eventuell legeattest. Legitimasjon i form av kvitteringer og annet bør vedlegges sammen med en oppstilling av utgiftene. De utgiftene som ikke kan legitimeres, må sannsynliggjøres så godt som mulig. Det er viktig at utgiftene og de grunnlag for fradrag som skattyter påberoper konkretiseres så langt som mulig. Visse beløpsposter kan være vanskelig å angi nøyaktig og kan fastsettes skjønnsmessig med en grundig begrunnelse. Skattekontoret kan fravike dette skjønnet.

Skjema utarbeidet av interesseorganisasjon ved spesifikasjon av ekstra kostnader som følge av varig sykdom/svakhet, er ikke uten videre tilstrekkelig for å dokumentere/sannsynliggjøre kostnadene. Slikt skjema kan imidlertid gi en viss veiledning i forhold til kostnad som direkte eller indirekte kan knyttes til sykdommen, jf. Lignings-ABC 2008-09 side 1013.

For tilbakevendende merkostnader ved sykdommen som vanskelig lar seg dokumentere, kan sannsynliggjøring av merkostnadene for en sammenhengende, representativ periode i løpet av inntektsåret (minst en måned) være tilstrekkelig sannsynliggjøring av sykdomsutgiftene for hele inntektsåret.

12. Eksempel på oppstilling over merutgifter

Merutgifter på grunn av sykdom:

Fysioterapi, egenandeler: kr 3.500

Medisiner på hvit resept som ikke er dekket av folketrygden: kr 6.400

Snømåking, 20 snøfall x kr 150 betalt til ungdom: kr 3.000

Hagearbeid, gressklipping og div. hjelp fra frivillighetssentralen og ungdom, kr 60 x 30 timer = kr 1.800

Hjelp til handling fra andre enn hjemmehjelpen: kr 3.100

Egenandeler til kommunal hjemmehjelp: kr 15.000

Ekstrautgifter til bil, etter km sats kr. 1,40 x 2.000 km: kr 2.800

Økte kostnader til oppvarming, økes med 5 % for hver grad innetemperaturen økes, i alt kr 5.000

Spesielle anskaffelser, fjernstyrte brytere mv: kr 8.300

Mindre ombygging av bad: kr 32.000

Pleieutgifter: kr 30.000 redusert med hjelpestønad kr 11.016 = kr 18.984

Vedlikehold pga. slitasje ved bruk av rullestol, div malerarbeid: kr 4.300

Merutgifter til feriereiser: kr 5.000

Ledsagerhjelp, 10 kinobesøk med ledsager x kr 200= kr 2.000


Site Meter