sunflowers

Friends International Support Group er en norskregistrert og uavhengig interesseorganisasjon for mennesker med kroniske smerter. Organisasjonens hovedaktivitet er likemannsarbeid som praktiseres gjennom en nettbasert selvhjelpsgruppe. Les mer på organisasjonens webside. Organisasjonen arbeider bl.a. for at medlemmene skal være informert om sine rettigheter.

Denne siden handler om de viktigste reglene innen rett til arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd. Artikkelen er forfattet av daglig leder og jurist Mosken Bergh. Vi har også informasjon om rettigheter.

Hvis du har spørsmål du vil diskutere med andre, kan du besøke forumet og registrere gratis medlemskap! Alle deltar uten godtgjørelse. Eventuelle råd du får kan selvfølgelig ikke erstatte profesjonell rådgivning. På forumet deler vi også vår erfaring med de mest aktuelle trygde spørsmålene og NAV! Mange spør "hvordan skal jeg fylle ut en uføresøknad?" Andre har spørsmål om overgangen fra AAP til uføretrygd. Det er lurt å lese hvordan andre går frem. NAV er et stort og tungrodd forvaltningsapparat. Det er ikke alltid så lett å få tak i noen som kan svare.

Rettigheter for sykeDet er ditt lokale NAV kontor og i siste instans Trygderetten og eventuelt domstolene som avgjør hvert enkelt spørsmål om trygderettigheter. Opplysningene som er gitt på denne websiden er kun å betrakte som generell informasjon og er ikke uttømmende.

Alle relevante lovforslag og utredninger blir fremmet av Arbeidsdepartementet. Sentrale utredninger i nyere tid er ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre, NOU 2007:04 og St.meld. nr 9 (2006-07) Arbeid, velferd og inkludering.

1. Arbeidsavklaringspenger (AAP)

Tidligere rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad har blitt erstattet av ytelsen kalt arbeidsavklaringspenger. Ordningen ble innført fra 1. mars 2010. Les overgangsreglene i forskriften. Reglene for arbeidsavklaringspenger går frem av folketrygdloven kapittel 11. Se også NAV sine Rundskriv. Departementet har sammenfattet kommentarer til hver enkelt av lovbestemmelsene. AAP har også en generell forskrift.

Alle som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid har rett til en vurdering av arbeidsevne og en aktivitetsplan, jf. Ot.prp.4 (2008-09). Les diskusjonen på forumet. Stortinget avga innstilling 4.desember 2008, jf. Innst.O.nr.28 (2008–2009).

Inngangsvilkårene til arbeidsavklaringspenger framgår av folketrygdloven § 11-5. Arbeidsevnen skal være nedsatt i en ikke uvesentlig grad og nedsettelsen skal skyldes sykdom, skade eller lyte. At arbeidsevnen skal være nedsatt i en ikke uvesentlig grad innebærer at det ikke opereres med en fast prosentandel for nedsettelsen, men nedsettelsen skal likevel ikke være bagatellmessig. Det presiseres at arbeidsevnen ikke må være nedsatt med eksempelvis minst 50 prosent.

For å ha krav på livsoppholdsytelsen arbeidsavklaringspenger etter § 11-13, er det derimot et krav om at arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 prosent.

Jeg går ikke nærmere inn på inngangsvilkårene for AAP her.

Vilkår for rett arbeidsavklaringspenger

Folketrygdloven § 11-6:

Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at medlemmet

a) har behov for aktiv behandling, eller

b) har behov for arbeidsrettet tiltak, eller

c) etter å ha prøvd tiltak etter bokstavene a eller b fortsatt anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten for å bli i stand til å skaffe seg eller beholde arbeid som han eller hun kan utføre.

Kravet til aktiv behandling

Med aktiv behandling menes den behandling som behandlende lege anbefaler bruker å gjennomføre med det formål å bedre arbeidsevnen. Dette må vurderes konkret ut fra brukers medisinske tilstand.

Behandling kan foregå i regi av annet helsepersonell enn leger, f.eks. av psykolog, fysioterapeut, kiropraktorer, manuell terapeut mv. Det er en forutsetning at slik behandling er et ledd i en medisinsk behandlingsplan. 

I kravet til aktiv behandling ligger ikke noe vilkår om at det må foregå uavbrutte behandlingstiltak. Behandlingens art og omfang kan variere fra operative inngrep med innleggelse i helseinstitusjon til kortere, mer passive perioder med rekreasjon. Behandlingen kan i noen tilfeller bestå av egenaktivitet som svømming, gymnastikk, samtalegruppe, turer i skog og mark eller ro og fred. For at slike egenaktiviteter kan anses som aktiv behandling, er det et vilkår at det foreligger muligheter for en bedring av arbeidsevnen. Videre må det også alltid vurderes om det er andre og mer aktive tiltak som er mer hensiktsmessige. 

Behandlingsplanen skal nedfelles i aktivitetsplanen, jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14a. 

Arbeidsavklaringspenger kan ikke gis når formålet med behandlingen kun har som formål å unngå at sykdommen forverrer seg (vedlikeholdsbehandling), og det ikke kan forventes noen bedring av arbeidsevnen.

Meldekort og arbeidsavklaringspenger

For å få utbetalt arbeidsavklaringspenger, må du sende meldekort hver 14. dag. Reglene om ferie når du går på arbeidsavklaringspenger går frem av endringsloven § 11-3. Det er et vilkår for rett til ytelser at medlemmet oppholder seg i Norge. Unntak er beskrevet i § 11-3 andre og tredje ledd. I følge NAV kan man også få stønad ved midlertidige opphold i utlandet, så lenge dette ikke hindrer aktivitet som er avtalt. Du må imidlertid søke om det på forhånd.

Les Stortingets kommentarer til meldekortet og regjeringens kommentarer til meldekortet i lovforslaget.

Alle partiene støttet innføringen av meldekortet. Dette uttalte Stortinget da de innførte meldekortet:

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal melde seg hos Arbeids- og velferdsetaten hver 14. dag, og at meldeplikten skal gjennomføres ved bruk av standardiserte meldekort på samme måte som for dagens attføringspengemottakere. Flertallet viser videre til at arbeidsavklaringspengene skal utbetales etterskuddsvis hver 14. dag basert på innsendte meldekort. Flertallet peker på at for mange av dem som vil motta arbeidsavklaringspenger, vil det oppleves som svært krevende å overholde denne meldeplikten på grunn av sykdom og andre forhold. Flertallet vil derfor understreke viktigheten av muligheten til å få unntak fra denne meldeplikten, samt behovet for at meldekortene ikke er vanskelig å fylle ut. Komiteen viser videre til at fritak for meldeplikt skal kunne gjøres tilbake i tid dersom det i ettertid viser seg at bruker skulle vært fritatt for meldeplikt for kortere eller lengre perioder.

Mindretallet uttalte:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter flertallet av høringene som mener det må holde med innsending av meldekort én gang i måneden. Disse medlemmer er opptatt av at for mange som går på arbeidsavklaringspenger, er det gjort skoleringsvedtak for et helt år eller et lengre opphold på helseinstitusjon. Disse medlemmer er kjent med at dagpenger krever meldekort hver 14. dag, men mener at personer som går på dagpenger, hver eneste dag er pliktig til å søke jobb og/eller påta seg vikariater eller andre småjobber. Dette medfører at denne gruppen har større avvik i sine sysler fra dag til dag enn de som er tilkjent arbeidsavklaringspenger. Det fremmes på denne bakgrunn forslag om innsending av meldekort én gang i måneden.

2. Forskjellsbehandling og legeerklæringens rolle ved søknad om uføretrygd

Ved avgjørelse av krav om uførepensjon er det en rekke forhold som kan forårsake at like saker behandles ulikt. Hovedårsaken er at reglene om uførepensjon er svært skjønnspreget. Mulighetene for skjønn er faktisk så betydelig at det er vanskelig å unngå forskjellsbehandling. Ifølge en offentlig utredning om Sykefravær og uførepensjonering (NOU 2000: 27), vil legens og trygdefunksjonærens vurderinger og praktisering av regelverket kunne ha betydning for utviklingen av tallet på stønadsmottakere.

Folketrygdlovens bestemmelser om uføretrygd følger av lovens kapittel 12.

Legeerklæring fra behandlende lege kan få stor betydning for trygdesakens utvikling og utfall. Dette gjelder spesielt hvis søkeren tilhører gruppen med muskel-skjellettsmerter - ofte kalt diffuse lidelser. Denne diagnosegruppen vil typisk omfatte: reumatoid artritt, artroser, ryggsykdommer, herunder bekkenløsning, myalgi og fibromyalgi. Selv om denne gruppen ikke skal diskrimineres, kan det være vanskelig å avgjøre omfanget og varigheten av funksjonsnedsettelsen og avslagsprosenten er høy. For 2003 var avslagsprosenten for denne gruppen 41,1 %. For aldersgruppen 65-67 år var imidlertid avslagsprosenten bare 34%. Den var høyest for aldersgruppen 50-59 år (46.7 %).

Det er svært viktig at søkeren har hatt en god kommunikasjon med legen og spesielt formidlet omfanget av funksjonsnedsettelse. Her gjelder det ikke å fokusere på det positivet, men tvert i mot å nevne alt man ikke lenger kan gjøre pga sykdommen/skaden. I denne diagnosegruppen er ofte søkers egenvurdering den viktigste kunnskapskilden for legen. Søker bør derfor ha hatt regelmessig kontakt med behandlende lege og generelt ha et godt forhold til denne. Den behandlende legen kjenner pasienten best og vil være best informert om pasientens medisinske problemer. Et av målene med fastlegereformen var å gi pasientene en fast legekontakt som kunne følge pasienten over tid og dermed få et mer inngående kjennskap til den enkelte pasient. Behandlende leges uttalelse vil derfor alltid være viktig.

En legeerklæring i seg selv er ikke nok. Legen skal gi både medisinske opplysninger og en funksjonsvurdering i forhold til det aktuelle yrket. Funksjonsbeskrivelsen skal fortelle hva søkeren kan og ikke kan med hensyn til arbeidsinnsats. Det bør videre foreligge en medisinsk utredning og gjerne henvisning til spesialister, samt uttalelser fra disse. Når det gjelder søkere med muskel-skjellettsmerter bør legen være spesielt oppmerksom på:

  • Bevegelighet - har pasienten problemer med stå, sitte, sitte på huk, bære, bøye seg
  • Forflytting - evne til å gå, gå på ujevnt underlag, bruke transportmidler
  • Aktiviteter i hjemmet - handle, rengjøring
  • Egenpleie - påkledning, ta på fottøy
  • Gjennomføring av oppgaver - møte opp på arbeid, utføre oppgaver på jobben, drive fritidsaktiviteter

Behandlende lege skal uttale seg om hvordan sykdommens art og grad innvirker på arbeidsevnen og ikke om vilkårene for TU/uførepensjon er oppfylt. Det er ikke meningen at legen skal innta rollen som søkers advokat. Legen skal heller ikke være portvokter for trygden og dens goder.

Jeg anbefaler at søker selv også vedlegger et personlig brev som beskriver bakgrunnen for søknaden og omfanget av funksjonsnedsettelse m.m. Det kan være at du selv kan få med viktig informasjon som legen har utelatt. Du har krav på å få lese hva legen(e) din(e) har skrevet. Det er viktig både for NAV og ankeinstanser å høre på hva den trygdede selv har å si når det gjelder hva vedkommende klarer og ikke klarer.

NAV's trygdelege fungerer ofte som en kontrollinstans i forhold til om de medisinske kriteriene er oppfylt ved søknad om uførepensjon. Dette gjelder særlig hvis det ikke foreligger vurderinger fra spesialister.

3. Hva påvirker NAV til å gi deg midlertidig stønad (AAP) istedet for (varig) uføretrygd?

Det foreligger en rapport fra NAV som analyserer vilke faktorer som påvirket NAV til å gi personer det som tidligere ble kalt "tidsbegrenset uførestønad" (TU) istedet for varig uføretrygd.

Tidligere tidsbegrenset uførestønad ble innvilget når ytterligere behandling, rehabilitering eller attføring ikke var ventet å bedre inntektsevnen på søknadstidspunktet, men der fremtidig inntektsevne var mer usikker. Det ble gitt TU dersom det var utsikter til bedring. I NAV sine rundskriv var det gitt retningslinjer om når det skulle gis TU fremfor varig uførepensjon. TU skulle gis dersom søkeren hadde muskel- eller skjelett-lidelser eller lettere psykiske lidelser der det knyttet seg usikkerhet til om varighet av funksjonsnedsettelsen. Et annet viktig prinsipp i avgjørelsen om stønaden skulle bli tidsbegrenset eller varig var alderen til søkeren. Det ble lagt vekt på at en skal være tilbakeholden med å innvilge varig uførepensjon til unge og middelaldrende personer. Det var videre lagt vekt på at det skulle gjøres en samlet vurdering av vedkommendes fysiske, psykiske og sosiale ressurser når funksjonsevnen skulle vurderes mot arbeid og aktivitet.

Blant de nye mottakere av uførepensjon etter 1.1.2004, fikk 44% av kvinnene TU, mens den tilsvarende prosentdelen for menn var 30%.

Disse opplysningene er hentet fra NAVs rapport nr 4 2008, "Kva påverkar om ein får tidsavgrensa uførestønad eller varig uførepensjon?", av Linda Hauge og Torunn Bragstad.

Hvis man er i alderen 18-55 år og har muskel- og skjelettlidelser, vil det ta lang tid før tildeling av uføretrygd. Det samme gjelder ved lettere psykiske lidelser. I rapporten er dette omtalt som depressive lidelser, angst-lidelser og mindre alvorlige personlighetsforstyrrelser. Hvis man i tillegg er kvinne, er det enda mer sannsynlig å måtte vente lenge før tildeling av uføretrygd.

4. Vilkårene for rett til uføretrygd

Ny uføretrygd trådde i kraft 1. januar 2015. Den nye uføretrygden tar blant annet sikte på å gjøre det lettere å kombinere trygd og arbeid. Begrepet uførepensjon ble etter dette erstattet med såkalt "uføretrygd".

Informasjonen nedenfor er i hovedsak hentet fra NAVs rundskrivsamling.

Les også om medlemmenes erfaring og råd når det gjelder å søke om uføretrygd, samt en nyere tråd om uføresøknad.

4.1 Generelt

Fem vilkår må være oppfylt for å ha rett til uføretrygd.

  • Hovedregelen er at må du ha vært medlem i folketrygden de siste tre årene fram til du ble ufør. Hovedregelen er at alle som er bosatt her i landet, er medlemmer i folketrygden.
  • Du må være mellom 18 og 67 år. 
  • Inntektsevnen din må være nedsatt på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Det er også et krav at sykdommen, skaden eller lytet er hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen.
  • Du må ha gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak for å bedre inntektsevnen din.
  • Inntektsevnen din må være varig nedsatt med minst 50 prosent  

4.2 Kravet om gjennomgått hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak

Kravet om gjennomgått behandling og arbeidsrettede tiltak må ses i sammenheng med at folketrygdloven bygger på det grunnsynet at uførepensjon ikke bør gis hvis det er mulig for medlemmet å fortsette eller komme tilbake til inntektsgivende arbeid.

Med behandling menes medisinsk eller annen behandling som har til formål å bedre medlemmets helsetilstand slik at følgene av sykdommen/skaden/lytet blir så små som mulig.

Med individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak menes alle former for arbeidsrettede tiltak for å øke arbeidsevnen og hjelpe medlemmet til å skaffe seg eller beholde lønnet arbeid. Dette omfatter både bedriftsinterne tiltak og tiltak gjennom NAV. I rundskrivet til § 11-6 er det definert hva som regnes som arbeidsrettede tiltak.

4.2.1 Nærmere om hensiktsmessig behandling-individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak

Generell kommentar - formål

Innledning

Kravene om gjennomgått behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak må ses i sammenheng med formålet om at folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv, jf § 1-1, tredje ledd.

Det er gjennomført en rekke tiltak og lovendringer med sikte på å få flere i arbeid og redusere avgangen fra arbeidslivet. Hovedgrepene og tiltakene i Stortingstingsmelding nr 9, ”Arbeid, velferd og inkludering”  (2006-2007), er rettet mot at flere mennesker i utkanten av arbeidsmarkedet skal komme i jobb, og få bedre fotfeste i arbeidslivet. Det legges vekt på flere arbeidsrettede tiltak og tjenester, herunder tilpassede tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne. Videre skal det legges opp til en mer fleksibel og bedre samordnet bruk av virkemidler, slik at virkemidlene kan nyttes best mulig ut fra den enkeltes behov og ressurser

Navlovens § 14 a gir brukeren rett til behovsvurdering, arbeidsevnevurdering og aktivitetsplan. Se nærmere om dette i retningslinjene til bestemmelsen.

Alle som har fått sin inntektsevne/arbeidsevne nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, har rett og plikt til å medvirke aktivt for å gjennomføre hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak med sikte på å komme tilbake i arbeid, jf § 21-8 første ledd.

§ 12-5 første og andre ledd - Krav om gjennomgått hensiktsmessig behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak

Hva menes med hensiktsmessig behandling?

Med behandling menes helsetjenestens planmessige arbeid for at den som har nedsatt funksjonsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte skal gjenvinne, bevare eller utvikle funksjonsevnen og/eller mestringsevnen med sikte på størst mulig grad av selvstendighet og livskvalitet.

Sykdommen og den nedsatte funksjonsevnen som den har medført, skal være behandlet på den måten og i det omfanget som anses ”hensiktsmessig”. Hva dette nærmere innebærer, avhenger av hvor langt legevitenskapen er kommet når det gjelder kunnskap om den aktuelle lidelsen og behandlingsmåter.

Krav til gjennomgått hensiktsmessig behandling

Det er et vilkår for rett til uførepensjon at medlemmet har gjennomgått tilstrekkelig behandling for å bedre inntektsevnen/arbeidsevnen. Det innebærer at all behandling som kan bedre funksjonsevnen og mulighetene for å komme i arbeid, må være ført så langt fram at det er mulig å ta stilling til om kravene om varig sykdom og funksjonsnedsettelse i § 12-6 og minstevilkåret om varig nedsatt inntektsevne i § 12-7 er oppfylt. Se også retningslinjene til § 11-6 for når det ikke lenger anses å være en viss mulighet for å komme i arbeid/mer arbeid.

Dersom det fortsatt foregår behandling med utsikt til bedring av inntektsevnen/arbeidsevnen, eller en annen type behandling bør forsøkes, vil kravet til gjennomgått behandling ikke være oppfylt.

Dokumentasjon

Det må foreligge dokumentasjon på den behandlingen som har vært gjennomført. Dokumentasjonen skal synliggjøre hvilken behandling som er forsøkt og behandlingens intensitet, varighet og resultat. Det må også være vurdert hva som kan oppnås ved videre behandling eller ved å forsøke andre behandlingsformer/tiltak, og det må framgå hva brukeren kan gjøre til tross for sykdom. I denne forbindelse er det viktig å stille individuelle spørsmål til behandlerapparatet.

Hva menes med individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak?

Med individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak menes alle former for arbeidsrettede tiltak for å øke arbeidsevnen og hjelpe medlemmet til å skaffe seg eller beholde lønnet arbeid. Dette omfatter både bedriftsinterne tiltak og tiltak gjennom NAV. I rundskrivet til § 11-6 er det definert hva som regnes som arbeidsrettede tiltak.

Krav til å ha gjennomført individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak

Hva som vil være individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak som hovedregel være klarlagt under det forutgående oppfølgingsløpet.

Ved en lovendring som trådte i kraft fra 1. januar 2005, ble kravet til gjennomgått attføring, som fra 01.03.2010 omtales som individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak, skjerpet, jf Ot.prp. nr. 9 (2004-2005) og Innst. O. nr. 36 (2004-2005).

Behandling og arbeidsrettede tiltak bør i de fleste tilfeller kunne foregå parallelt. Det er viktig at NAV er i god dialog med bruker og behandlerapparat slik at aktivitet blir iverksatt til riktig tid. Erfaringsvis vil en lang periode med passivitet svekke mulighetene for tilbakeføring til yrkeslivet.

4.2.2 Unntaket - hva menes med åpenbare grunner?

Uttrykket ”åpenbare grunner” er et forholdsvis sterkt begrep, som gjør at det bare unntaksvis er aktuelt å fravike vilkåret om at individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak skal være forsøkt. Det må være tungtveiende argumenter til at tiltak ikke kan forsøkes.

Hva som kan karakteriseres som ”åpenbare grunner”, vil bero på en konkret vurdering av de medisinske opplysningene i saken, sammenholdt med opplysninger om funksjonsevnen. Diagnosen alene vil sjelden være tilstrekkelig for å kunne ta stilling til hvorvidt det foreligger ”åpenbare grunner”. Også personer med alvorlige lidelser kan ha ressurser og muligheter til å delta i yrkeslivet. For eksempel kan unge personer med forholdsvis alvorlige psykiatriske diagnoser, men som får riktig medisinsk oppfølging - eventuelt i kombinasjon med arbeidsrettede tiltak, kunne ha en forholdsvis god prognose med tanke på yrkesaktivitet. Selv om en person har smerter, kan det gjennom oppfølging og tilrettelegging, være mulighet for at vedkommende kan klare å være i arbeid.

Personer som klarer å fortsette i sin tidligere jobb i redusert stilling, skal også vurderes mot fullt arbeid. I slike saker må muligheten for å komme i fullt arbeid likevel veies opp mot risikoen for å miste det arbeidet man har. Dersom risikoen for å falle helt ut av arbeid er større enn muligheten for å få fulltidsarbeid etter å ha gjennomgått arbeidsrettede tiltak, er dette en åpenbar grunn til å unnlate videre utprøving. Det er NAV som vurderer denne risikoen.

Opplysninger om alder vil være et av flere viktige momenter i vurderingen av om det foreligger ”åpenbare grunner”. Generelt vil det være slik at jo yngre brukeren er, desto mer tungtveiende medisinske forhold må foreligge for å kunne konstatere at det foreligger ”åpenbare grunner”. Når det gjelder de noe eldre brukerne, må alder også sees i sammenheng med den politiske målsettingen om å utsette pensjoneringstidspunktet og stimulere eldre arbeidstakere til å fortsette i arbeid.

Problemer av sosial og lignende art vil ikke kunne begrunne lemping av kravet til å gjennomføre individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak.

4.2.3 Hvis medlemmet motsetter seg hensiktsmessig behandling eller arbeidsrettede tiltak

Etter bestemmelsen i § 21-8 første ledd kan en søknad om ytelse som gis på grunnlag av sykdom mv. avslås, og en innvilget ytelse kan holdes tilbake eller stanses dersom en bruker uten rimelig grunn nekter å ta i mot tilbud om behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak. For nærmere retningslinjer, se rundskrivet til kapittel 21.

I tilfeller hvor den mest hensiktsmessige medisinske behandlingen synes særlig byrdefull for brukeren, kan det lempes på kravene til gjennomgått behandling. Hvis brukeren motsetter seg slik behandling, skal det legges vekt på om motforestillingene er alvorlige, og ikke f.eks. motivert av hensyn til trygdeytelsen. Det må i noen tilfeller godtas at en person motsetter seg operative inngrep, særlig når resultatet av operasjonen er usikkert.

4.3 Varighetskravet

Med varig menes ikke livsvarig, men langvarig. Hvis det antas at tilstanden vil endre seg vesentlig i løpet av noen år, anses varighetskravet ikke å være oppfylt. På den annen side kan det ikke kreves at man har full visshet for at sykdommen vil vare livet ut, eller frem til pensjonsalderen. Som retningsgivende angis et varighetskrav på ca 7 år.

4.4 Sykdomsbegrepet

Folketrygdloven inneholder ingen definisjon av sykdom. I følge Rikstrygdeverkets retningslinjer skal det legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sykdomsbegrepet er derfor dynamisk i den forstand at innholdet vil forandres over tid i samsvar med utviklingen innenfor legevitenskapen mv.

I dette vilkåret ligger det ikke noe krav om at sykdom skal påvises i form av objektive funn. Sykdom i subjektiv forstand ble i 1995 prinsipielt akseptert etter Trygderettens -fibromyalgikjennelse- som ble avsagt i 1994. Det finnes en rekke lidelser som kan gi betydelig nedsatt inntektsevne, for eksempel kroniske smerter, uten at biomedisinske undersøkelser gir noen klare funn eller rimelig årsaksforklaring. Personer med såkalte -diffuse lidelser- blir etter gjeldende praksis vurdert etter de samme kriterier som andre som søker uførepensjon.(Se bl.a. NOU 2000:27 kap.5.4.1. Sandmanutvalget.) Utvalget uttalte også at i praksis er det legen som avgjør hvem som er syk, fordi legen har som oppgave å stille diagnose og foreskrive behandling. Dette er i seg selv ikke uproblematisk, fordi legevitenskapens diagnoser ikke er utviklet som et verktøy for å klarlegge om en person har rett til stønader fra det offentlige.

Se også kjennelse i Trygderetten av oktober 2004 om ytelser under medisinsk rehabilitering - rehabiliteringspenger. Saksforhold der det ble lagt avgjørende vekt på sykdomsymptomer - slik at rett til rehabiliteringspenger forelå, selv om årsak til helsesvikt ikke hadde latt seg påvise. Fylkestrygdekontoret aksepterte at vedkommende var plaget av sine smerter, men fordi ingen - så langt - hadde kunne påvise årsaken til disse smertene, ble hennes krav om rehabiliteringspenger avslått. Vedtaket ble omgjort. Det ble uttalt at det enkelte ganger måtte aksepteres at utredningen av årsakene fortsatte etter at sykepengerettighetene var utløpt, og at dette kunne likestilles med behandling. I utredningsfasen (og muligens senere) måtte også en symptomdiagnose kunne aksepteres som grunnlag for rehabiliteringspenger. (Kjennelse av 29. oktober 2004. Ankesak nr. 04/02526. ftrl 10-8.) Dette er riktignok en sak om rehabiliteringspenger, men fortolkningen burde likevel ha relevans.

Det er presisert i loven at sosiale og økonomiske problemer ikke gir rett til uførepensjon, jf. 12-6 andre ledd.

4.5 Krav til årsakssammenheng mellom sykdom, funksjonsnedsettelse og nedsatt inntektsevne/arbeidsevne

Det må være årsakssammenheng mellom sykdommen, funksjonsnedsettelsen og nedsettelsen i inntektsevnen/arbeidsevnen. Det må derfor vurderes om sykdommen har medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og omfang at nedsettelsen kan sies å utgjøre hovedårsaken til at inntektsevnen/arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten.

4.6 Om funksjonsnedsettelse og nedsatt inntektsevne/arbeidsevne

§ 12-5 tredje ledd - Krav om funksjonsvurdering

Brukere som søker om uførepensjon skal ha gjennomført en arbeidsevnevurdering etter Navlovens § 14a. En vurdering av funksjonsevnen fra lege og annet fagpersonell vil inngå i arbeidsevnevurderingen der det er satt fram krav om uførepensjon. Se retningslinjer til Navlovens § 14a.

En persons funksjonsevne sier noe om hvordan vedkommende greier å utføre ulike typer oppgaver og gjøremål i tidligere arbeid og eventuelt annet arbeid, arbeidsrettede tiltak, samt i dagliglivet i form av husarbeid, omsorgsoppgaver, fritidsaktiviteter, osv. Gjennom å legge større vekt på den enkeltes funksjonsevne, i stedet for diagnose, vil det være lettere å finne fram til relevante tiltak og å utnytte arbeidsevnen. Oppmerksomheten må rettes mot hva den enkelte kan gjøre, til tross for den medisinske lidelsen.

Funksjonsevnen er innført som et mellomledd mellom sykdommen og den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen.

Begrepet funksjonsevne knytter det medisinske og det ervervsmessige vilkåret sammen. En persons funksjonsevne sier noe om hvordan han greier å utføre ulike typer oppgaver, altså hvordan vedkommende kan fungere. Noe forenklet kan man si at vedkommendes ressurser fysisk, psykisk og sosialt sees i forhold til vedkommendes oppgaver, dvs. arbeid, fritidsaktiviteter og personlige gjøremål.

Begrepet inntektsevne sier noe om medlemmets evne til å utføre inntektsgivende arbeid. Begrepet arbeidsevne sier noe om medlemmets evne til å utføre hjemmearbeid.

Funksjonsnedsettelsen må utgjøre hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen.

For å gjøre det klart at det skal skje en grundig og systematisk funksjonsvurdering før uføreytelser blir gitt, er det nå presisert i loven at det skal være dokumentert i saken at funksjonsevnen er vurdert.

I de tilfellene hvor søkeren har prøvd yrkesrettet attføring, vil en vurdering av arbeidsevnen og utprøving i regi av Aetat være likestilt med en funksjonsvurdering.

4.7 Hovedårsakslæren

Hovedårsakslæren karakteriseres ved at man skiller mellom de mer og de mindre vesentlige årsaksfaktorene. Man prøver å finne den mest dominerende årsaken. For at en årsak skal være den mest dominerende må den være dominerende i forhold til det samlede årsaksbildet, dvs. at den må representere minst 50 %. Dersom andre forhold dominerer årsaksbildet, er ikke årsakskravet oppfylt.

I mange tilfeller vil det på grunn av sykdommens omfang og alvorlighet uten videre være klart at yrkesaktivitet er utelukket uansett andre forhold. I andre tilfeller vil de yrkesmessige konsekvensene av helsesvikten i noen grad avhenge av andre forhold, f.eks. arbeidsmarkedsforhold, alder eller utdanning. Noen ganger kan det være klart at den medisinske lidelsen er så beskjeden at den er uten nevneverdig betydning for inntektsevnen. Manglende yrkesaktivitet vil da i all hovedsak skyldes ikke-medisinske forhold.

Det skal i den enkelte sak foretas en konkret vurdering av om det er årsakssammenheng mellom medisinsk funksjonsnedsettelse og redusert inntektsevne. Har medlemmet på grunn av funksjonsnedsettelsen - uten å ta hensyn til andre forhold - vanskeligheter med å beholde eller oppnå arbeidsinntekt, peker dette klart i retning av at hovedårsakskravet er oppfylt. Hvis andre forhold også medvirker, må det tas hensyn til at sosiale eller økonomiske problemer ikke gir rett til uføreytelser. Det må være den medisinske lidelsen som utgjør hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen. Hvis den medisinsk betingede funksjonsnedsettelsen ikke har avgjørende betydning for vedkommendes yrkesmuligheter, vil årsakskravet ikke være oppfylt.

4.8 Alder

For unge- og middelaldrende personer vil det ofte være knyttet usikkerhet til spørsmålet om funksjonsnedsettelsen vil være til hinder for at de kan vende tilbake til arbeidslivet helt eller delvis en gang i fremtiden. Det bør derfor utvises betydelig tilbakeholdenhet med å innvilge en uførepensjon til denne gruppen. For personer som er i slutten av 50 årene eller eldre, vil man oftere kunne konkludere med at kan være små muligheter for økt yrkesaktivitet fram til pensjonsalder. Et førende prinsipp vil være at jo yngre medlemmet er, desto viktigere er det å innvilge tidsbegrenset uførestønad framfor uførepensjon.

4.9 Nærmere om størrelsen av den medisinske lidelsen i hovedårsakslæren

Ifølge Kjønstad (Folketrygdens uførepensjon (1992)) innebærer den såkalte hovedårsakslæren at den medisinske lidelsen må være av en viss størrelse. Hvis den er liten kan den medisinske lidelsen med påfølgende funksjonsnedsettelse neppe være en hovedårsak til en nedsatt inntektsevne/arbeidsevne.

I enkelte tilfeller vil allikevel en relativt beskjeden medisinsk lidelse og påfølgende funksjonsnedsettelse kunne fremstå som en hovedårsak til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen. Dette kan være tilfeller der medlemmet av andre grunner enn medisinske forhold i snever forstand - f.eks. svak evnemessig utrustning - tidligere har fungert marginalt i arbeidslivet.

4.10 Hovedårsakskravet sett i forhold til fastsettelse av uføregrad

Kravet om at sykdom og påfølgende funksjonsnedsettelse skal være hovedårsak til medlemmets nedsatte inntektsevne/arbeidsevne er å betrakte som et vilkår for selve retten til en uføreytelse.

Dersom den medisinske lidelse og påfølgende funksjonsnedsettelse anses som hovedårsaken til den nedsatte inntektsevne/arbeidsevne, skal også andre forhold trekkes inn ved fastsettelse av uføregraden, f.eks. alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmarked.


Site Meter